Jeg ble tidlig opptatt av skredproblematikk fordi jeg i Alpene fra 1980 møtte en holdning til skred som jeg ikke følte var like bevisst eller velutviklet i Norge. Dette gjaldt kanskje spesielt i forhold til Sveits, kanskje p.g.a Skredforskningsinstituttet i Davos og bl.a.Werner Munther. Skredkunnskap på denne måten var nok ikke like mye fremme i den norske bevisstheten som det nå har blitt. Skred er blitt sexy! Man kan lure på om kunnskap om hvordan man unngår å bli tatt av skred og hva man gjør hvis ulykken skulle skje er et mål i seg selv eller om aktiviteten bør mer i fokus? I de siste årene har det skjedd veldig mye i Norge og ellers i verden mhp kunnskap om skred og hvordan man formidler temaet. Tidligere var det slik at man i Norge kun skulle gå rundt de mulig skredfarlige hengene. I Alpene hadde man ikke like ofte samme mulighet til å gå rundt. Selv om dette er diskutert for tiden, virker det som om den norske bevisstheten går i samme retning som alpene; man vil opp i hengene og kjøre. Dette er lett å si når man står trygt hjemme og risikoen er langt unna!

Tolking av skredforhold er meget krevende. Denne kunnskapen kan man ikke kurse seg til. Man  må jobbe mye og lenge for å kunne si noe fornuftig og selv da er det en stor usikkerhet. Jeg føler at jeg har holdt på endel med skredfarevurdering, men jeg føler alikevel ikke at jeg mestrer dette feltet. Jeg føler altfor ofte usikkerhet om jeg er i et område med større skredfare enn jeg hadde ønsket. Jeg hater  denne usikkerhetsfølelsen. Men jeg føler at denne ryggmargsfølelsen driver meg videre til å samle kunnskap. Det å samle kunnskap er ikke noen teoretisk øvelse, det krever fokus. Hva kan du samle av informasjon om variasjonen i skredforholdene i løpet av dagen? Hvordan kan du sette dette inn i systemet fra igår? Hvordan forventer du at utviklingen blir idag og i morgen?

I Alpene er det ofte store variasjoner av skredfaren i løpet av dagen, solen står høyere enn i Norge. Norge har både skredområder i kystklima og høyfjells eller mer arktiske strøk, dette er forskjellig fra mye av Alpene. Det er ganske stor forskjell på snøfastheten og snøforholdene i Alpene og i Norge i mars og april. Været er som i Norge, typisk for et område. Løypene er også ofte lagt forskjellig fra i Norge, det er flere som går mer utfordrende løyper. Løypene kan kanskje ikke virke så utfordrende i fint vær, men i tåke og vind forvinner de fort og da kan det være krevende forhold å orientere i. Man går høyere (ofte opp mot 4.000 m eller mer) og går igjennom flere typer snø på en dag. Feks en tur fra Zermatt og til Breithorn fra 1500 til 4000 på en dag. Min erfaring er at værmeldingene er mer eksakte i Alpene fordi man har mange flere målestasjoner og man har land på alle kanter. Man har også et skredvarslingssystem som man bare kan drømme om her hjemme. Man har også et faresystem hvor Werner Munther gjennom sin reduksjonsmetode har knyttet ulykkesstatistikk mot skredfarevarslene for å kunne si noe om adferd.

Men en ting er å kjenne forskjellene og å forberede seg. For å få kunnskap må man undersøke forholdene ved å teste, man må utfordre forholdene gjennom å være der det skjer og så forsøke å systematisere kunnskapen. Finner man et heng, som ikke er for høyt, sjekk forholdene. Er det ingen tegn på skredfare er det i seg selv også en kunnskap. Det er greit med det man kan uttrykke og saklig diskutere, men jeg har kanskje mest tro på at dette underbygger og på sikt skaper en ryggmargsfølelse. Men når man driver slik på jobb, kanskje uker i trekk, blir det å være vár og samle informasjon etterhvert til en del av livsstilen. Man er kanskje lykkeligere som ubekymret nybegynner i hengene, enn man er som profesjonell? Men man lever lenger som profesjonell! Det er denne várheten og kjennskapen til skred som gjør at man blir betalt for å lede turer i alpene. Men det er samtidig den som gjør forskjellen mellom å være på jobb som fører og det å være fri på egen tur. Dette er en større forskjell enn man er klar over før man har prøvd. Det er vanskelig på forhånd å si hvordan man vil oppleve det at en deltaker du har ansvaret for omkommer eller skades p.g.a en feilvurdering fra din side. Men du må ta stilling til problemstillingen på forhånd, eller ha ett utgangspunkt, for å kunne jobbe med fjellføring. Alle deltakere må selv ta ansvar for seg selv og sitt under turene - men du blir aldrig kvitt det moralske ansvaret du har som leder.

Når jeg har holdt på så lenge uten ulykker så må jeg ha noen fornuftige sperrer. Det å stole på seg selv i risikosituasjoner er viktig, hvis man føler at dette mestrer man ikke så må man enten lære mer eller stoppe med aktiviteten. Man ser mye rart i Alpene og man går igjennom en prosess fra man som fersk tindevegleder fra kanten av verden og til man selv er blandt de mest erfarne. De første årene virket de lokale førerne mye kulere og mer erfarne enn de gjør idag.

Jeg har selv aldrig vært ført skikkelig avgårde av skred eller hatt deltakere som har vært det. Jeg har aldrig mistet egne deltakere eller hatt deltakere med alvorlige skader. Men jeg har forsøkt, etter beste evne, å assistere andre grupper ved ulykker. Jeg har kommet til og forsøkt å være aktivt hjelpende ved to dødsulykker, en skredulykke i Alpene og en klatreulykke på Store Skagastølstind. Minner fra begge ulykkene kommer til å følge meg så lenge jeg lever. Jeg hadde tenkt å fortelle om skredulykken litt senere. Hvis man er profesjonell fører ett sted blir man ofte satt til å rydde opp når det skjer en ulykke i fjellet. Dette gjelder enda mer i Alpene enn i Norge. Det forventes at en fjellfører er aktiv i redningstjenesten. En fjellfører har en spesiell posisjon i bygda og feks går de ofte under egne faner foran i de lokale 17de Mai-togene. Fjellførerne blir sett på som en av de viktigste faktorene for å skape bygdas identitet, se feks på Chamonix eller Zermatt. Man har feks guidekontorer som ligger midt i byen og egne store gravmonumenter på gravlundene. Monumentene er ofte veldig dramatiske med en tydelig symbolikk. De hender at jeg tar mine turer innom gravlunden i Zermatt for å få en diskusjon rundt dette. Det at en fjellfører omkommer på fjellet er noe spesielt i nyhetsbildet, mens det blir ofte ikke slått like mye opp at førerløse omkommer. Det er en helt annen tradisjon for å bruke førere i Alpene enn i Norge. Holdningen er at hvis man ikke bruker fører kan man skylde seg selv hvis det skjer en ulykke. Man kan godt være meget dyktig til feks å klatre eller å gå på ski i høyfjellet og fortsatt leie en fører. Man har også en lengre tradisjon med egne skoler til utdannelse av høyfjellsførere og justisdepartementet ved politiet sjekker at den som mottar vederlag for føringstjenester i høyfjellet er kvalifisert for dette. Hvis det skjer en ulykke med en gjest vil det bli nedsatt en granskningskommisjon og ofte vil det bli en rettslig høring. Hvis en fører blir dømt for uaktsomhet kan det bli fengsel, bøter og nekting av videre virke som fører. De fleste fjelland har førerorganisasjoner som er medlemmer i IVBV/UIAGM/IFMGA eks. alpelandene, England, Norge, Peru, USA, Canada, Japan, New Zealand og Sverige.

Aksepten fra det norske miljøet til norske Tindevegledere med IVBV-UIAGM-godkjennelse har blitt mye bedre de siste ti årene. Fjellføreryrket har lange tradisjoner i Norge og det er gledelig at man i dag kan se at så mange av de toneangivende miljøene tar kompetanseutviklingen meget alvorlig, enten dette gjelder NF eller NORTIND.

Det omkommer flere mennesker hvert år på Haute Route og da jeg pleier å gå tidlig i sesongen blir det mye skredvurdering. For meg blir det vanligvis den nordiske måten å gå på tur, norsk lunch og uten masse mennesker. Det er ikke hver gang vi får fullført turen til Zermatt og ofte er det skredfaren som stopper oss. Vi må selv vurdere forholdene og sette grensene for hvor langt vi vil gå. Vi bruker selvfølgelig alle S/M-utstyr som testes hver dag. Flertllet av gruppa skal både ha søkestang og spade. Vi bruker også første dagen på en grunnleggende trening av skred- og breredning.

Man ser ofte folk som kjører eller går på ski i meget utfordrende bremiljø uten tau, men gjerne med sele på og tauet i sekken. Klatresele er en del av fjellpåkledningen der nede. Men det virker som om de bruker den mer som sikkerhet hvis man skulle trenge et sted å feste tauet for å komme opp igjen istedenfor for å unngå å skade seg ved et fall.

Det virker som om miljøene i Alpene har en høyere toleranse for ulykker enn i Norge, en toleranse som kan virke fremmed for nordmenn. Det er klart at det kn virke kult å suse over snøbruer ingen har kjørt på og det er gjerne denne typen bilder som markedsførerne bruker. Det er klart man er god, hvis man fortsatt er aktiv skiboms etter fem år. Men jeg synes jeg har hørt for mye om ulykker, den er hot det ene året, og det neste året er det andre som er hot. En annen ting er jo selvfølgelig at det er mange flere folk i Alpene enn det er i norske fjell og de fleste av dem har ikke den samme vinteropplæringen som nordmenn ihvertfall fikk. Det at det er så mange folk der nede gjør at mange heng kjøres mer regelmessig enn i Norge, noe som også virker skredstabiliserende.

Jeg skal nå fortelle om en skredulykke for å vise hvordan en kameratredning i skred kan foregå i forbindelse med at man er fører der nede. En skredulykke er en menneskelige katastrofe, psykisk ikke bare fysikk. Det ulykke jeg skal fortelle om skjedde en aprildag i 1999 ved Velanhytta i sydvestre Sveits. Jeg var fører for en norsk gruppe som denne dagen egentlig hadde tenkt å bestige Mont Velan på 3731, men p.g.a at det hadde snedd og blåst mye hele natten hadde ikke jeg eller noen av de andre gruppene så mye lyst til å gjøre dette. Vi ville derfor ta det litt rolig og gå til en annen hytte etter en lengre frokost, mens vi håpet at tåken ville lette. Men da det begynte å bli sent og vi var de siste igjen på hytta gjorde vi oss klare til å gå. Da jeg skulle pakke oppdaget jeg at en annen gruppe hadde forbyttet et av mine bretau og forlatt hytta og dette gjorde at vi bestemte oss for å bryte opp. Det var flere grupper på hytta. I tillegg til oss var det en stor gruppe på litt over 20 personer fra Ungdomsgruppa i SAC som hadde bestemt seg for å dra hjemover. De hadde ingen utdannede førere men tre turledere 25-28 år gamle som virket erfarne. Vi la oss i sporene etter denne gruppen den første kilometeren, men da de dro ut i et stort leheng som vi hadde krysset dagen, før før nattens store snøfall, ville jeg heller følge en morenerygg i ytterkant av henget. Det var fortsatt tett tåke men etterhvert så vi den store gruppen stå ute i henget. Min gruppe ble stående igjen på moreneryggen i tåka og i le av vinden og jeg dro ut i henget alene med det etterlatte tauet for å se om jeg kunne få tilbake mitt eget. Etter ca 10 minutter var jeg fremme hos dem men de var i full panikk, noen gråt og andre forsøkte å få kontroll. De snakket om et stort skred som hadde gått og tatt med seg flere av gruppa, hvor mange viste de ikke helt men de ble veldig glade da de fikk se mitt førermerke og ønsket tydelig at jeg skulle ta styringen over resten av redningsarbeidet. Det var helt tydelig at dette merket ga trygghet og at for noen følte de at jeg var redningen. Jeg følte jo selvfølgelig at dette var veldig sterkt og ville gjøre mitt ytterste for å hjelpe. Selv om den delen av gruppa jeg møtte stod på en liten gress/klippe rygg i henget anså jeg det som tryggest for dem å være der de var foreløpig og bega meg videre inn i henget. Tåken var så tett at jeg ble overrasket og tryna utfor den ca 50cm høye løsnekanten på siden av skredet. Det irriterte meg at jeg tryna og sikkert ikke gjorde en så god figur for gruppa som nå stod ca 10m unna og som jeg skulle forsøke å virke stødig for. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å kjøre videre nedover mellom skredblokkene og etterhvert kom fikk jeg kontakt med to av turlederne som jobbet med å finne to som var begravet. Skredet var nok 300m bredt og 400m høyt og i bunnen hadde det rent ned i en bekkedal mot en morenerygg. Etterhvert fikk vi gravet de skredtatte frem. En jente var bare litt sjokkskadet, men en 30-årig mann, hovedturlederen, lå dypt på 2-3 m og var oppskrapet/forslått og hadde verken pust eller puls. Vi satte derfor igang med hjerte og lunge-redning.  Jeg fikk sendt etter resten av gruppa og samlet dem i bunn av skredet. Jeg fikk også etterhvert stukket opp til min egen gruppe og sendt dem rolig tilbake til hytta for å vente der og for å gi beskjed til utenverdenen om hva som hadde skjedd og be om hjelp. Etterhvert hadde vi holdt på med hjerte og lunge i 20-25 minutter og selv om vennene hans gråt rundt meg og jeg fikk hele hans livshistorie og familie-historie og hele greia var ganske fortvilende bestemte jeg meg for å gi ham opp og flytte folk ut til en gammel steinseter som jeg visste ville gi dem tak og større trygghet. Det snødde fortsatt og vinden var også sterk så jeg antok at skredfaren fortsatt bygget seg opp. Det er ikke lett å ta en beslutning om å gi opp et forsøk på livgivende førstehjelp, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg da vi var i bunnen av en renne og det ble stadig mildere. Samtidig som vi jobbet med ham som var omkommet kom det "dalende" folk fra andre hytter både hist og pist. Hver gang dette skjedde begynte folk å rope og løpe rundt for å varsle om skredfaren så hele situasjonen var ganske kaotisk til tider. Jeg tok gruppen til seteren samtidig som jeg forsøkte å prate med dem for å bearbeide sorgreaksjoner, prate ut med hverandre og med sine turledere, som også var ungdommer. Det er viktig å forsøke å komme videre og bearbeide sorg så tidlig som mulig. Det var nå ikke mer jeg kunne gjøre for gruppa og jeg begynte å føle meg veldig sliten så jeg etterlot dem på seteren og ga meg tilbake til skredet og den døde, satte meg ned ved ham ca 5 minutter for å puste ut. Jeg sjekket etter livstegn en siste gang for å føle meg litt mer sikker på at jeg ikke hadde gjort noe feil. Nå hørte jeg også et helikopter som følte seg frem i tåken og landet i nærheten av seteren. I tåka kunne jeg høre ungdommene signalisere med fløyte hvor de var. Jeg tok mitt tau som jeg nå hadde fått tilbake og trasket oppover i skredet og tilbake til hytta for å møte min gruppe og jobbe med det som hadde skjedd. De ville så klart gjerne høre alt mens jeg var sliten og heller ville være i fred og bare være stille. Men vi måtte videre, og etter litt mat og drikke dro vi videre fra hytta. Etter ca 3 timer ble det et varmt gjensyn med dem som var vertskap på neste hytte - Valsorey-hytta. De trodde at det var jeg som hadde omkommet p.g.a de rare meldinger som hadde gått på radio fra Velan-hytta. Men de satte meg ut på kjøkkenet, ga meg en flaske Chabli og så bare var vi sammen. Den kvelden og den dagen kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. Neste dag skulle vi gjøre noen utfordrende greier på Grand Combin, det ble en fin tur men ikke toppen vi var alle mer slitne enn vi hadde trodd. Det tar tid å fordøye slike ting, man er ikke seg selv før etter et noen dager.

Det er mye samarbeid mellom fjellførere på en rute eller for å tolke farer som feks. skredforhold. Førerne samarbeider, naturlig nok, bedre med andre førere enn med den vanlige skientusiast. Hvis man møter en fører veksler man alltid noen ord, man en del av et fellesskap selv om man er fra forskjellige land. Det som føreren lever av er sine kunnskaper og ferdigheter. Jeg mener at det ikke er mer merkelig at førerne hegner om sine spesialkunnskaper enn feks advokater gjør. En annen ting er jo at hvis man gir informasjon kan tolkningen hos mottakeren være ulykkesfremmende hvis de som mottar den ikke kan tolke den eller vurdere de farer som de møter videre på sin tur. Dette kan selvfølgelig føles merkelig for nordmenn som gjerne vil ha hjelp til å gjennomføre sin tur uten å betale førere.

Så hvordan forbereder jeg meg til en alpetur hva gjelder skredfaren? For det første får jeg alle skredvarslene fra SLF i Sveits tilsendt daglig på Epost og jeg sjekker videre ved behov. Dette, sammen med en god dose lokalkunnskap fra 20 år i området bør føre til at jeg stiller ganske sterkt. Videre må man følge med på hva som skjer innenfor skredteorien og de siste årene har det skjedd mye. Hvert år forsøker jeg å kjenne miljøet på pulsen og å holde skredkurs.

Ofte er det er stor spredning på hvilke typer folk man får med nedover. Noen ganger er det aktive skikjørere med høye plaststøvler og kjøreski og andre ganger er det Birkebeinere med lettere utstyr som kanskje bare får til telemarksvinger til høyre. Hvor gode folk er til  kjøre nedover setter selvfølgelig en begrensning på hvordan vi kan kjøre i skredutsatte heng.

Hva gjelder skredfaren og andre farer som feks bre, kulde og høyde blir føreren et skjermende lag for deltakeren som skal sørge for sikkerheten. Det er nok slik at mange vil drive med fjellsport men de vil ofte ha et varierende forhold til farene, eller til den reelle risikoen og da er det en fordel med en fjellfører. Risikoen ved feks bilkjøring i vårt dagligliv er noe folk ofte føler at de mestrer bedre enn risikoen for ulykker mens de driver fjellsport - selv om konsekvensene her også kan være enorme. Som fjellfører må man også tenke på hvis man selv skulle skades - vil gruppa da være i stand til å ta vare på både deg og seg selv? Dette er spesielt viktig hva gjelder skred da tidsfaktoren er så viktig. Det er derfor viktig å få deltakerne til å leke med S/M-utstyret flere ganger under turen og å gjennomføre gode presentasjoner av morgendagen og forsøke å få inn drypp om skredvurderinger i løpet av hver dag.

Jeg har meget stor respekt for skred og vanskelighetene med å forutsi dem. Jeg har vært nedgravd i øvelsesskred og innbiller meg å kunne kjenne følelsen ved å bli skredtatt. Jeg ønsker for alt i verden å unngå dette.

Her har jeg snakket mye om risiko, men risikofølelse er forskjellig for hver enkelt. Vi er meget fokusert på risiko når vi feks skal klatre en tur. Vi kaller det faktisk risikosport, noe som skal være positivt ladet! Vi er fokusert på utviklingen i været, faren for steinsprang, muligheter for fall etc. Men ofte når jeg står på trappa på Turtagrø etter en fin tur og skal si ha det til dagens gjester, ber jeg dem om å kjøre forsiktig fordi det nettopp er nå de skal gjøre det farligste de har gjort på de dagene vi har vært sammen, nemlig å kjøre hjem.

Vi må ikke glemme turgleden - det er derfor vi drar på tur.